Samtale med psykologspesialist Einar C. Salvesen. Han kommer her inn på faktorer som er viktige for mennesker som jobber i barnevernet. Egnethet, evne til å lytte, evne til mentaliseirng og kunne fremstå med tillit er fraværende hos mange i barnevernet i dag. Deres misbruk av psykologiske teorier er skremmende. Fraværet av prosedyrer til utvelgelse av egnede personer er ikke til stede. At man har en akademisk eksamen sier intet om egnethet. Fraværet av sunn fornuft er fraværende i domstoler og blant mange sakkyndige. Å kunne lære av feil er en viktig verdi, men er fullstendig fraværende i barnevernet.
Barnevernet krever ros, men viser ingen evne til å innrømme sine alvorlige feil. Møte med byråkrati og Bufdir har vist seg nytteløst. Det er ingen vilje til å innse at det foreligger meget alvorlige feil. Tilliten til staten er borte, så mange fagfolk har dokumentert den alvorlige svikten. Lydigheten i systemet er skremmende.
Salvesen fremhever hvor viktig gode DIALOGPROSESSER vil kunne bedre mye av det som i dag ikke fungerer. Foreldrenes som blir ikke gitt rom for deltagelse o de prosesser som er nødvendige for å hjelpe barn som har behov for det. Fraværet av gode relasjoner mellom fosterforeldre og foreldre skaper konflikt og skader løsningen man er avhengig av.
Frykten for å si imot autoritære barnevernsledere gjør at de som har nye ideer ikke tør fremme disse av frykt for gruppepresset. Ash konformitets eksperimenter viser dette. Bufdir fremhever «Forandringsfabrikken», men de jobber ikke med disse problemstillinger. Byråkrati og politikeres uvilje mor forbedring, uvilje til å innrømme feil. Systemet er for opptatt av å få ros og for lite interessert i å endre det som er galt.
En må spørre seg hvilke krefter er det som vil la et system fortsette sin «ondskap», det er ingen vilje til å fornye noe som helst. Fravær av fleksibilitet og den menneskelige faktor er påtagende. Barnevernet må legges ned og få helt nye ledere som har den rette innstilling til barn og familiene. Bufdirs ledelseskultur er ikke kompetente, de er en del av et system som må reformeres.
Det er alvorlig svikt i prosessarbeidet i disse sakene. Det som skjer i mødrehjem har ingenting med vitenskap å gjøre. Ofte observeres foreldrenes nervøsitet og ikke omsorgsevne. Å satse på familien synes være den eneste løsningen. Et annet problem er at sakkyndige tillegges troverdighet ut ifra hvem oppdragsgiver er. Det handler om lydighet til systemet, konformitet. Vi ser Eichmann syndromet, vanlige lydige mennesker uten etisk grunnlag som er villige til å utsette andre for grove overgrep som fører til død og traumatisering. De slutter å tenke som selvstendige individer.
11 сен 2024
