Norges skarpeste journalist Jon Hustad vitjer Tojes Time for å snakke om den kommende globale økonomiske krisen, om hvorfor Kina trolig er oppskrytt og hvorfor han bare har 100 venner på Facebook.
Det som sies fram til 2 min 12 sek er definitivt helt legendarisk riktig :) Det er jo mange som har sagt det samme lenge, men blitt avfeid på grunn av manglende "navn" i samfunnet. Det er greit at dette også etterhvert innsees og formidles av halvkjendiser :) Disse gutta tør dog ikke å ta skrittet ut ettersom de ofte indikerer at de stemmer på partiene de samtidig slakter.. Akkurat dette er veldig typisk norsk. Vi finner det i mye mindre grad i Nederland, Sverige, osv. Tida er overmoden for både nye typer av borgerlige partier og nye typer av sentrumspartier i landet, og disse vokser fram nå utenfor Stortinget, som INP, som Norgesdemokratene, som Liberalistene, som Folkets parti, hvor de to førstnevnte grovt sett er litt voksnere. Disse partiene trenger velgernes støtte og nye medlemstalls hjelp til å poleres og organiseres klare for praktisk politikk. Ingenting med disse er noe særlig ekstremt og jeg vil si de er langt mer moderate "over-all" enn dagens Stortingspartier. Når det gjelder "106" i IQ så kan nok dette absolutt gi nytte av utdanningsløpet til enkeltpersonen i det vanlige arbeidslivet, men jeg vil si at den nytten i dag ofte "bare" er grei inntekt og fast jobb en stund. For denne gruppen er det bra og viktig og relevant, og et bidrag til samfunnet på ulike vis : 106 er imidlertid ikke i nærheten av IQ en behøver for å skjønne mer komplekse temaer godt nok, og det er nettopp det som da blir problemet med yrkespolitikk i "demokratiet" og i diktaturer (fordi disse systemene ikke har noen sikkerhetskontroller for hvem som sitter med hvilken makt, på hvilket intellektuelle grunnlag). Samtidig vil du se at de fleste som har greit over 106, normalt unngår å tro på sentraliserte maktsystemer... Og har gode grunner til det. Nøkkelen er at ekspertise må styre men den må være lokalbasert og fag-/ansvarsområdebetinget. Dette har vi altfor lite av i dag. Politikere går strake veien til til toppansvar med minimal erfaring og utdanning for det ansvaret de skal sitte med. Det er den eneste gruppa i samfunnet dette gjelder på en slik måte. Det er det samme problemet som adelssamfunnet hadde før 1789 i Europa og før 1814 i Norge) . Ideelt sett bør vi ha mer av en vitenbasert rettsstat, og mindre av en religionsbasert/politisk samfunnsmodell. Ideelt bør det være vanskelig å få stemmerett.
Bare helt fantastisk. Hustad og Toje i dialog kan ikke sammenlignes med noen andre. Kunnskap og tanker om alt mulig samtidig som de formidler det på en seriøs og morsom måte som målbinder de aller fleste.
Måtte le når de begynner å fortelle hvor mye de leste før. Påminnet litt om sekvensen med britisk adel laget av Monty Python-gjenget, som overgår hverandre i hvor hardt det var å vokse opp.. Ellers herlig å høre folk som ikke går omveier i det å omtale samfunnet vårt pt.
En mektig intellektuell, Jon Hustad, hvil i fred. Vi bør alle være takknemlige for de refleksjoner og den kunnskapen du har etterlatt oss. Den er jeg sikker på vi vil få bruk for i tiden som kommer..
Min drømmeregjering hadde inkludertJens stoltenberg som statsminister, Øystein Stray Spetalen som finansminister, John Hustad som olje- og energiminister, Aslak Sira Myhre som utdanningsminister, John Christian Elden som justisminister og Are Søberg som kulturminister,
Jeg studerte norsk. Jeg oppdaga skillet mellom skrift og tale. Det er mange som ikke er klar over at bokmål og nynorsk er litterære språk, mens vi snakker dialekt. Mange vil si at Jon Hustad snakker nynorsk. Det er gjør han ikke. Hustad snakker en sunnmørskdialekt. Hvorfor har det blitt slik? Jeg oppdaga at universitetslektorer ikke forstår skillet mellom skrift og tale. Jeg har diskurtert dette med 'de alle'. Gang på gang har jeg konfrontert Språkrådet med deres presentasjoner av nynorsk på hjemmesida. Språkrådet innrømmer ingen feil, men det går en stud så publiserer de en ny presentasjon av nynorsk. Tre ganger siden 2012 er Språkrådet sin presentasjon av nynorsk skrevet om. Ny forfatter hver gang, men de får det ikke rett fordi Språkrådet nekter å ta inn over seg at ingen snakker nynorsk. Jeg kan drive Språkrådet til det punkt at de sier 'språket er pragmatisk'. Dvs at hvis noen sier at vi snakker nynorsk så er det sant. Det er slik språket fungerer. Det er pragmatisk. Når verken universitetslektorer eller språkrådet fårstår skillet mellom skrift og tale, så forstår heller ikke høyskolelektorer, lektorer i videregående det eller lektorer i folkeskolen det. Og lærer de det bort så lærer barna det. Og da vet alle at vi snakker nynorsk. Problemet er at talemålshistorien og skriftspråknormen(e) er to ulike historier. Det er som en motor. Det fins elektromotor og forbrenningsmotor. Vi kan ikke anvende teorien til elektromotor på forbrenningsmotor, og si at 'det er pragmatisk'. Da må man få kokkos, og ikke laud. Siden Språket er et statlig organ så kan ikke Språkrådet kritiseres. Det er som at det har skjedd en historieforfalskning. Historieforfalskning og pragmatisk språk er ikke det samme. Slik Helene Uri skrev i romanen "De beste blant oss", så må den som er uenig ut, selv om vedkommende har rett. Slik dekker akademikere ryggen til hverandre, og man kommer ingen vei. Det er ett fag, som jeg vet får skillet mellom skrift og tale rett. Det er jurister. Trolig også filosofer.
